Starfighter:

Derfor står Starfighteren på bakken

Det er usikkert når flymaskinen vil komme tilbake i luften. – Vi jobber på spreng, sier lederfor Starfighterens Venner, Helge Andreassen.

Selv om Starfighteren ikke kan fly, blir den tatt godt vare på. Her under motortest og taxing i mai 2019. Foto: Sindre Nedrevåg
Selv om Starfighteren ikke kan fly, blir den tatt godt vare på. Her under motortest og taxing i mai 2019. Foto: Sindre Nedrevåg ( )

Høsten 2016 stod jubelen i taket da Starfighter 637 tok av fra Bodø med testflyger Eskil Amdal bak spakene. Da hadde den engasjerte gjengen i Starfighterens venner jobbet i 13 år med å gjøre maskinen flydyktig.

Europas eneste flygende Starfighter, LN-STF (104637), gjorde stor suksess de påfølgende årene med besøk på blant annet Sola, Ålborg, Leeuwarden og Torp. Siden ble det stille. Nå forteller leder i Starfighterens venner, og primus motor Helge Andreassen, hva som er årsaken til at maskinen ikke lenger er å se i luften.

– Grunnen til at 2019 blir å betrakte som et hvileår hva aktiviteten angår knytter seg til utfordringer med katapultsetene, sier han til Flynytt.

Mangler rakettdrivstoff

LN-STF er utstyrt med to stykk Martin Baker IQ7A. Dette er avanserte seter med 0/0-ytelse, noe som gir pilotene mulighet til å kunne skyte seg ut mens flyet står stille på bakken.

– For at dette skal være mulig er setene utstyrt med en rakettpakke som kalles «under Seat Rocket Motor». Både setene og rakettpakkene våre ble gitt i gave fra Italia etter at det italienske forsvaret avsluttet F-104-operasjonene i 2004, sier Andreassen.

Han forteller videre at den anbefalte levetiden på rakettdrivstoffet utløp i november 2018, og det har så langt ikke lyktes foreningen å finne en løsning på denne utfordringen.

– Status når vi nærmer oss årsslutt er at det arbeides videre med denne problemstillingen gjennom flere kanaler. Det er ikke til å underslå at dette er en komplisert affære å løse, ikke minst siden det er nødvendig med støtte fra produsenten, sier han og legger til:

– Her er det ikke mulighet for noen form for snarveier. Alt arbeid og service må dokumenteres og utføres av godkjente firmaer. Forhåpentligvis finner vi en løsning i løpet av vinteren.

Dette bildet viser Under Seat Rocket Motor. Det er rakettdrivstoffet(propellant) i USRM som må byttes. Foto: Helge Andreassen.

Jobber kontinuerlig med flyet

Andreassen opplyser om at de fortsatt jobber på flyet selv om det ikke er luftdyktig for øyeblikket.

– Det arbeides i henhold til den godkjente vedlikeholdsplanen. Mindre tekniske feil som ble avdekket etter fjoråret blir håndtert. Flyet blir startet og takset regelmessig, slik at maskinen skal være klar til å fly når seteproblematikken finner sin løsning, sier han.

Starfighter-lederen har et sterkt håp om at flyet vil komme tilbake i luften.

– Vi har ingen planer om å gi oss med det første, sier han.

Lang prosess

LN-STF ankom Norge 15. juni 1973 og var i bruk frem til mars 1983. Etter at flyet var tatt ut av tjeneste ble det i elleve år lagret på Bodø hovedflystasjon. Deretter gikk turen til Norsk Luftfartsenter, hvor det sto utstilt i flere år. I 2002 ble flyet flyttet tilbake til flystasjonen.

Året etter ble foreningen Starfighterens Venner dannet for å ta vare på starfighterhistorien i Norge. Målet var å få «637» i luften igjen, men det var slett ikke gjort i en håndvending. Først måtte flyet evalueres for fremtidig luftdyktighet og flyging.

Som Flynytt tidligere har skrevet, er den supersoniske avskjæringsjageren F-104 Starfighter et av selve symbolene på den kalde krigen. Jagertypen ble utviklet på rekordtid ved Lockheeds Skunk Works av den sangomsuste sjefskonstruktøren Kelly Johnson. 

Korea-krigen satte for alvor fart i utviklingen av supersoniske jagerfly i USA. Etter at kommunistlandene hadde vist overlegenhet i luften med MIG-15, hersket en oppfatning av at de amerikanske flytypene var i ferd med å bli gamle. Etter selv å ha besøkt Korea, samlet Johnson et team ingeniører for å sette i gang.

De valgte å satse på motoren General Electrics J79, som da var under utvikling. Den var konstruert for å gi en skyvekraft på minst 9000 lbs og hele 15 000 lbs med etterbrenner.

Starfighteren fotografert på Torp høsten 2018. Foto: Sindre Nedrevag

Gigantisk program

Før de første starfighterne ankom Norge, var et gigantisk program i europeisk målestokk i gang i en rekke NATO-land. Flyvåpnene i Norge, Tyskland, Nederland, Belgia, Italia og Canada (samt Japan) skulle utrustes med F-104. 

Den første Starfighteren (FN-N) tok av fra Bodø 12. august 1963, fem dager etter at eskortehangarskipet USS Croatan la til i kai i Bodø med tretten splitter nye RF-104G Starfightere på dekk. I løpet av perioden fra 1963-1983 hadde tilsammen 45 Starfightere base i Bodø. Norge hadde to jagerflyskvadroner som driftet Starfighter-flyene: 331 og 334.  

Starfighter-epoken i Norge endte da F-16 gjorde sitt inntog tidlig på 1980-tallet. Den siste Starfighteren tok av fra Norge i 1983.

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen