LUFTRETT:

Privatflygere behøver ikke betale en like stor andel av de direkte kostnadene for flyturen som passasjerene ved spleiseflyging, i følge dansk domstol. Illustrasjonsfoto: Jens Trabolt

Dansk domstol om spleiseflyging: – Ikke krav til likedeling av kostnader

Slår fast at det europeiske luftfartsregelverket ikke forutsetter at privatflygere likedeler kostnadene når de gjennomfører spleiseturer.

Publisert

Tap av flysertifikatet og 75.000 danske kroner i bot sto på spill for en dansk privatflyger som sommeren 2017 hadde takket ja til å gjennomføre en rundflyging med tre passasjerer mot betaling.

Flyturen skjedde etter kostnadsdelingsprinsippet, men flygerens bidrag var kun 150 danske kroner av en samlet kostnad for turen på 1.650 kroner.

De danske luftfartsmyndighetene mente at flygeren måtte betale like mye som hver av passasjerene. I motsatt fall ville flygingen være forbudt. Derfor tok luftfartsmyndighetene initiativ til at dansk påtalemyndighet anla sak mot flygeren.

- Luftfartsmyndighetene tok feil

11. desember konkluderte retten i Herning med at de danske luftfartsmyndighetene tok feil: De felleseuropeiske reglene om spleiseflyging fra 2014 innebærer riktignok at kun de direkte kostnadene er gjenstand for deling, og at kostnadene skal deles av ”alle de ombordværende, inkludert flygeren”. Men ordlyden i bestemmelsen sier intet om at alle om bord må dekke like mye av kostnaden. 

Stikk i strid med de danske myndighetenes utgangspunkt anså luftfartsmyndighetene i Storbritannia at det tidligere britiske påbudet om likedeling måtte oppheves da EU i 2014 innførte nytt regelverk.

Retten i Herning la både vekt på den britiske fortolkningen av bestemmelsen og det faktum at EU ikke selv har kommet med nærmere rettslig veiledning i spørsmålet. 

Strengt krav til klar hjemmel

I tråd med god juridisk metode tok retten i Herning utgangspunkt i bestemmelsens ordlyd – nærmere bestemt ordlyden i forordning (EU) nr. 965/2012 artikkel 6 (4a) bokstav a. Siden ordlyden bare refererer seg til at kostnadene skal deles, ville et krav om likedeling innebære en utvidende fortolkning av bestemmelsen. En slik tilnærming ville ikke retten i Herning være med på:

 – Efter en samlet vurdering finder retten, at bestemmelsen skal fortolkes således, at der blot skal ske en deling af de direkte omkostninger, og ikke nødvendigvis en ligelig deling heraf. Retten har i den forbindelse lagt vægt på, at der er tale om fortolkning af et regelsæt, hvis overtrædelse kan medføre straf (…), står det å lese i dommen. 

 Det følger av rettsstatsprinsipper, så vel som den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), at ingen kan dømmes til straff utenom i lovgitte tilfeller. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har i sin praksis lagt til grunn et relativt strengt klarhetskrav til lovhjemmelen i de tilfeller det er snakk om å idømme straff. 

Neppe annet utfall i Norge

Dersom en tilsvarende sak kommer opp for norsk rett, er det ingen automatikk i at utfallet i Danmark også vil bli fasit i Norge: Norske domstoler vil på selvstendig grunnlag måtte ta stilling til hva som er gjeldende rett i Norge.

I fravær av praksis fra EFTA-domstolen eller EU-domstolen, står norske domstoler rimelig fritt i tolkningen av EU-forordninger. Og selv om dansk rettspraksis i visse tilfeller kan ha en viss rettskildemessig verdi i det nært beslektede norske rettsapparatet, er det her snakk om dansk underrettspraksis; en høyesterettsdom ville hatt tyngre vekt.  

Flere grunner taler imidlertid for at utfallet i Norge neppe ville blitt annerledes enn i Danmark: Kravet til lovhjemmel for straff finnes både i den norske Grunnloven og gjennom inkorporeringen av EMK i norsk rett.

Grunnloven går foran formell lov, og blant formelle lover har menneskerettighetsloven en særskilt forrangsbestemmelse som gjør at den eksempelvis vil gå foran luftfartsloven ved motstrid. Ikke en gang EØS-lovens forrangsbestemmelse for norske forskrifter som gjennomfører EU-forordninger vil kunne trumfe EMK, siden konvensjonen allerede er gjennomført gjennom lov i Norge.

 Når Høyesterett gjør en selvstendig tolkning av innholdet i en EMK-forpliktelse – som kravet til hjemmel er – vil retten legge vekt på den europeiske menneskerettighetsdomstolens metode og praksis.[1] Og da vil nettopp menneskerettighetsdomstolens krav til klar hjemmel være et vesentlig moment i vurderingen.

Harmoni mellom Norge og UK

I sin artikkel om spleiseflyging har ikke Luftfartstilsynet – i motsetning til de danske myndighetene – lagt til grunn krav om likedeling. Tvert i mot erkjenner Luftfartstilsynet at det ikke er ”beskrevet begrensninger på hvor mye eller lite den enkelte skal betale” i det europeiske regelverket. Luftfartstilsynet understreker likevel som riktig er etter ordlyden at den som flyr må dekke en del av kostnadene.

Siden vi her har å gjøre med det som er en felleseuropeisk regel som også Norge er forpliktet til å følge, taler britiske myndigheters tolkning av regelen for at norske domstoler vil lande på samme resultat som den danske:

Selv om britisk forvaltningspraksis neppe har tyngre rettskildemessig vekt enn dansk underrettspraksis, er kjerneargumentasjonen klar nok – og den har overbevisningskraft også i Norge: Uten klart og uttrykkelig krav til likedeling av kostnader i regelverket, kan innfortolkning av et slikt krav neppe forsvares.

 Spleiseflyging – ingen ny oppfinnelse

Selv om spleiseflyging fikk en ny dimensjon gjennom de nye EU-reglene i 2014 – blant annet fordi det ble uttrykkelig åpnet for å annonsere flyvningene – er fenomenet langt fra nytt. Allerede da Norge fikk ny luftfartslov i 1960, hadde  lovforarbeidene gitt uttrykk for en pragmatisk holdning til spørsmålet om privatflyging mot vederlag:

– Som eksempel på virksomhet av ikke ervervsmessig art kan nevnes at en privatflyger leilighetsvis tar med passasjerer eller utfører ambulanseflyging, selv om det betales vederlag, forutsatt at dette er ment bare å skulle dekke omkostningene ved flygingen og ikke å gi vedkommende noen fortjeneste, står det å lese i lovforarbeidene.

Den anerkjente norske juristen og professoren Peder Lødrup argumenterte likeledes i sin bok Luftrett (1962) for en relativt liberal tolkning av rammene for ”ikke-ervervsmessig luftfart”, i tråd med hva Lødrup ikke bare anså for å være forankret i lovgivers intensjoner, men også i langvarig og uproblematisk praksis i flymiljøet. Likevel viste politiet og norske domstoler seg å være lite opptatt både av lovforarbeidenes innhold og den juridisk teori signert Lødrup, og ved flere anledninger ble norske privatflygere tiltalt i årene som fulgte.

NLF valgte å anbefale restriktiv praksis

Etter et møte mellom luftfartsmyndighetene og Norges Luftsportforbund (NLF) – den gang ”NAK” – i 1976, oppnådde man bedre samsvar mellom myndighetspraksis og lovgiverintensjon: Luftfartsmyndighetene la i 1977 til en anmerkning til punkt 5.1 i den dagjeldende sertifikatforskriften (BSL C 2-1). Det ble her uttrykkelig slått fast at «[i]nnehaver av privatflysertifikat har adgang til å dele driftsutgiftene med sine passasjerer».

NLF valgte likevel å anbefale sine medlemmer en restriktiv praksis ved å foreslå likedeling av kostnader, selv om heller ikke den gamle norske bestemmelsen ga uttrykkelig anvisning på en slik løsning.

 Nå – 40 år etter at kostnadsdeling ble formelt innført i Norge som fenomen innen allmennflyging – er det EU-regelverk og praktiseringen av dette utenfor Norges grenser som bidrar til en kjærkommen avklaring.

 Veiledning fra Luftfartstilsynet

Til tross for at spørsmålet om likedeling med den danske avgjørelsen nå synes klarere enn før, er grensen mellom kommersielle og ikke-kommersielle operasjoner langt fra rettlinjet på andre områder.

Blant annet avhenger handlingsrom og vilkår ved privatflyging mot vederlag av hvilke luftfartøytyper som benyttes og hvilken sertifiseringsklasse fartøyene tilhører.

For å veilede allmennflygerne gjennom de mange og ulike bestemmelsene, har Luftfartstilsynet som ledd i Prosjekt for allmennflyging og luftsport (PAL) publisert en elektronisk veileder. Du finner veilederen her.

Powered by Labrador CMS