... Da var det en liten flyvertinne som trådte frem og sa at hun kunne sove på kapteinens rom

I boken «Luftige historier» har forfatter Bjørn Bjørhovde samlet mange gode historier fra norsk luftfarts tidlige dager. Flynytt har fått tillatelse fra forlaget, DNL/SAS Historielag, til å gjengi noen av høydepunktene i forbindelse med SAS' 70 års-jubileum. Du kan lese en lengre reportasje om flyselskapets historie i den ferske utgaven av Flynytt. 

....................................................

Hard bremsing

Under landing i Ankara punkterte de fire bakre hjulene på en SAS-Caravelle. Mekanikeren, som bare hadde to ferdigbygde hjul, var ikke særlig blid med tanke på den harde jobben han ville få med å bygge opp to hjul til. Da kapteinen kom ut av flyet, spurte mekanikeren om å få kikke på bena hans. Intetanende brettet kapteinen opp buksene. «Jammen har du vært heldig, gitt, som ikke har brukket noe, sånn som du har bremset!» kom det omgående fra den munnrappe mekanikeren.

....................................................

Synlig polarsirkel

Stål Munkeberg var mer eller mindre fast engasjert i de populære midnattsolflygingene som SAS arrangerte med Scandia fra Fornebu i 1950-årene. I Bodø ble turistene om natten kjørt opp til restauranten på Rønvikfjellet der det ble servert rensdyrstek og andre godsaker, mens de kikket på solen. Deretter var det retur med ankomst Fornebu klokka syv om morgenen. 

Passeringen av polarsirkelen ble forhåndsannonsert fra cockpit og markert ved at flyet gjorde et lite hopp der hvor den imaginære linjen gikk. Passasjerene ble også oppfordret til å være på utkikk etter en stripe med mange istapper på.

«Etterpå påsto minst halvparten av passasjerene at de faktisk hadde sett polarsirkelen,» forteller Munkeberg.

Som et synlig bevis på at de hadde vært med, fikk deltakerne utstedt polarsertifikater. 

....................................................

 Hun delte hotellrom med kapteinen

Den amerikanske anstendighetsfølelsen ble satt på en alvorlig prøve da flyvertinne Elsa Giørtz tilbød en hotellportier i New York å løse et akutt overbookingsproblem for ham ved å dele rom med flykapteinen. 

SAS-besetningen hadde faste plasser på Wellington Hotel, men en dag i 1947 da crewet på DC-4-flyet fra Skandinavia skulle sjekke inn, fortalte portieren lett fortvilt at han manglet et værelse. 

Da var det at en liten flyvertinne trådte frem og sa at hun kunne sove på kapteinens rom. Rystet over det umoralske forslaget, erklærte hotellfunksjonæren at en slik løsning overhodet ikke kom på tale. 

«Men jeg er jo gift med kapteinen,» skyndte Elsa Giørtz seg å tilføye. Hun fant frem passet som var bevis på at hun var gift med Fridtjov Giørtz, og portieren gikk da med på at de fikk dele rom.

SAS tillot vanligvis ikke at ektepar fikk arbeide på samme flyging, men gjorde unntagelser ved helt spesielle anledninger. Elsa og Fridtjov Giørtz, som var nygifte på det tidspunktet, fikk fly sammen fordi de skulle intervjues av en stor amerikansk avis. I USA måtte nemlig flyvertinnene slutte i jobben når de giftet seg, og at SAS hadde en flyvertinne som til og med var kapteinfrue, var noe bortimot en sensasjon.

En elefantastisk historie

Nils Jacob Scholz fløy noen år for Thai Airways som så mange andre SAS-flygere både før og senere, med base i Bangkok. Blant annet fløy han DC-8F og fraktet ofte levende dyr. På en flyging fra Bangkok til Frankfurt i 1978 besto lasten blant annet av to halvvoksne elefanter, som hver veide rundt to tonn. Det fulgte med instruksjon om hvordan elefantene skulle behandles, hvilke ikke var noe stort problem ettersom den øvrige besetningen besto av thailendere som var vant til å behandle slike vesener. 

Thais fraktsjef hadde gitt beskjed om at dersom noe av lasten besto av væske, skulle den plasseres på paller med kanter. Det han imidlertid ikke hadde tenkt på var det som elefantene sto på – det var nemlig to vanlige trepaller. 

Elefantene måtte i tillegg til tørrmat ha ca. 100 liter vann hver. Vannet gikk naturligvis tvers igjennom dem i løpet av flyturen og havnet på dørken. Det var så mye elefanturin i lasterommet at den til og med skvalpet inn i cockpiten mens flygerne satt og spiste middag. 

Da de fløy inn over Jugoslavia, spurte flygelederen som de hadde kontakt med over radioen: «Hva er det for slags merkelig bakgrunnsstøy jeg hører hos dere?» Scholz måtte fortelle at det var to elefanter som sto og blåste i trompetene sine. De sto forøvrig hele tiden og vagget på seg, slik at hele reisen ble meget turbulent.

Scholz & Co. Stinket kraftig av sirkus da de sammen med elefantene ble gjenstand for pressens oppmerksomhet etter å ha landet i Frankfurt. De måtte levere alle klærne sine til rensing etterpå, og flyet måtte gjennomgå en grundig rengjøring.