Starfighter:

Selv om Starfighteren ikke kan fly, blir den tatt godt vare på. Her under motortest og taxing i mai 2019. Foto: Sindre Nedrevåg

Derfor står Starfighteren på bakken

Det er usikkert når flymaskinen vil komme tilbake i luften. – Vi jobber på spreng, sier lederfor Starfighterens Venner, Helge Andreassen.

Publisert Sist oppdatert

Høsten 2016 stod jubelen i taket da Starfighter 637 tok av fra Bodø med testflyger Eskil Amdal bak spakene. Da hadde den engasjerte gjengen i Starfighterens venner jobbet i 13 år med å gjøre maskinen flydyktig.

Europas eneste flygende Starfighter, LN-STF (104637), gjorde stor suksess de påfølgende årene med besøk på blant annet Sola, Ålborg, Leeuwarden og Torp. Siden ble det stille. Nå forteller leder i Starfighterens venner, og primus motor Helge Andreassen, hva som er årsaken til at maskinen ikke lenger er å se i luften.

– Grunnen til at 2019 blir å betrakte som et hvileår hva aktiviteten angår knytter seg til utfordringer med katapultsetene, sier han til Flynytt.

Mangler rakettdrivstoff

LN-STF er utstyrt med to stykk Martin Baker IQ7A. Dette er avanserte seter med 0/0-ytelse, noe som gir pilotene mulighet til å kunne skyte seg ut mens flyet står stille på bakken.

– For at dette skal være mulig er setene utstyrt med en rakettpakke som kalles «under Seat Rocket Motor». Både setene og rakettpakkene våre ble gitt i gave fra Italia etter at det italienske forsvaret avsluttet F-104-operasjonene i 2004, sier Andreassen.

Han forteller videre at den anbefalte levetiden på rakettdrivstoffet utløp i november 2018, og det har så langt ikke lyktes foreningen å finne en løsning på denne utfordringen.

– Status når vi nærmer oss årsslutt er at det arbeides videre med denne problemstillingen gjennom flere kanaler. Det er ikke til å underslå at dette er en komplisert affære å løse, ikke minst siden det er nødvendig med støtte fra produsenten, sier han og legger til:

– Her er det ikke mulighet for noen form for snarveier. Alt arbeid og service må dokumenteres og utføres av godkjente firmaer. Forhåpentligvis finner vi en løsning i løpet av vinteren.

Dette bildet viser Under Seat Rocket Motor. Det er rakettdrivstoffet(propellant) i USRM som må byttes. Foto: Helge Andreassen.

Jobber kontinuerlig med flyet

Andreassen opplyser om at de fortsatt jobber på flyet selv om det ikke er luftdyktig for øyeblikket.

– Det arbeides i henhold til den godkjente vedlikeholdsplanen. Mindre tekniske feil som ble avdekket etter fjoråret blir håndtert. Flyet blir startet og takset regelmessig, slik at maskinen skal være klar til å fly når seteproblematikken finner sin løsning, sier han.

Starfighter-lederen har et sterkt håp om at flyet vil komme tilbake i luften.

– Vi har ingen planer om å gi oss med det første, sier han.

Lang prosess

LN-STF ankom Norge 15. juni 1973 og var i bruk frem til mars 1983. Etter at flyet var tatt ut av tjeneste ble det i elleve år lagret på Bodø hovedflystasjon. Deretter gikk turen til Norsk Luftfartsenter, hvor det sto utstilt i flere år. I 2002 ble flyet flyttet tilbake til flystasjonen.

Året etter ble foreningen Starfighterens Venner dannet for å ta vare på starfighterhistorien i Norge. Målet var å få «637» i luften igjen, men det var slett ikke gjort i en håndvending. Først måtte flyet evalueres for fremtidig luftdyktighet og flyging.

Som Flynytt tidligere har skrevet, er den supersoniske avskjæringsjageren F-104 Starfighter et av selve symbolene på den kalde krigen. Jagertypen ble utviklet på rekordtid ved Lockheeds Skunk Works av den sangomsuste sjefskonstruktøren Kelly Johnson. 

Starfighteren fotografert på Torp høsten 2018.

Korea-krigen satte for alvor fart i utviklingen av supersoniske jagerfly i USA. Etter at kommunistlandene hadde vist overlegenhet i luften med MIG-15, hersket en oppfatning av at de amerikanske flytypene var i ferd med å bli gamle. Etter selv å ha besøkt Korea, samlet Johnson et team ingeniører for å sette i gang.

De valgte å satse på motoren General Electrics J79, som da var under utvikling. Den var konstruert for å gi en skyvekraft på minst 9000 lbs og hele 15 000 lbs med etterbrenner.

Gigantisk program

Før de første starfighterne ankom Norge, var et gigantisk program i europeisk målestokk i gang i en rekke NATO-land. Flyvåpnene i Norge, Tyskland, Nederland, Belgia, Italia og Canada (samt Japan) skulle utrustes med F-104. 

Den første Starfighteren (FN-N) tok av fra Bodø 12. august 1963, fem dager etter at eskortehangarskipet USS Croatan la til i kai i Bodø med tretten splitter nye RF-104G Starfightere på dekk. I løpet av perioden fra 1963-1983 hadde tilsammen 45 Starfightere base i Bodø. Norge hadde to jagerflyskvadroner som driftet Starfighter-flyene: 331 og 334.  

Starfighter-epoken i Norge endte da F-16 gjorde sitt inntog tidlig på 1980-tallet. Den siste Starfighteren tok av fra Norge i 1983.

Powered by Labrador CMS