Tonje (20) Privatflyger på fire uker

Foto: Lars Brede Grøndahl

Drømmer du om å reise til Florida og fly så mye du bare orker? Da har du mulighet til å ta PPL-sertifikat i ekspressfart. 20-årige Tonje Straume tenkte det samme. Hun droppet klubbflyging i Bergen og reiste i fjor høst til Fort Pierce og Aviator Flight Training Academy på østkysten av Florida midt mellom Daytona og Miami. Etter intensiv flytrening i fire uker var hun en sliten, men lykkelig innehaver av PPL/A-sertifikat.

Flyskoler i Florida er et populært alternativ for de som er interessert i en rask progresjon til PPL-sertifikat og videre kommersiell karriere. Med subtropisk klima og omlag 280 dager med sol i året er tilbudene ved flyskolene i Florida mange.

De fleste flyskolene tilbyr amerikansk utdanning (FAA), men ved enkelte kan du også velge europeisk undervisning (JAA). Tonje valgte den amerikanske varianten. FAA tar kortere tid, men den krever en konvertering til JAA før du kan fly i Norge og resten av Europa. Det innebærer minimum 10 timer med flytrening og teorieksamen hos Luftfartsskolen.

– For to år siden begynte jeg så smått å lese på teorien. Jeg syntes det var veldig vanskelig, utsatte alt sammen og følte meg ikke så veldig motivert. Etterhvert fant jeg ut at nå måtte jeg gjøre noe med det. Så sa jeg til pappa, kan du melde meg på den flyskolen i Florida?

En mer flyinteressert pappa skal du lete lenge etter. Morten Straume startet å fly i ung alder, har tre fly og er en av de store entusiastene i flymiljøet i Bergen. I fjor sommer debuterte han i norgesmesterskapet for mikrofly og sikret seg NM-gullet med mikroflyet sitt, Dynaero MCR01.

– De siste to årene har jeg fløyet ganske mye med pappa. Så da pappa bestilte tur/retur-billettene hadde jeg også en tidsfrist, jeg måtte rekke det innen to måneder.

Men det som skjedde var at jeg fikk mye dårligere tid enn forventet. Da jeg kom til USA viste seg at det var mye papirarbeid som skulle vært gjort, og jeg hadde fylt ut noe feil informasjon. Så jeg måtte gå en hel måned og vente på ett papir. Jeg fikk dårligere og dårligere tid. Jeg var på skolen, hadde fått bøkene og instruktør, men kunne ikke sette meg inn i flyet og fly. De var veldig strenge på det.

Da det hadde gått en hel måned, ble jeg fortalt at det ville ta tre uker til. Da ringte jeg til pappa og var helt fortvilet. Så ringte pappa til skolen og sa at han ville bestille returbillett med en gang. Da klarte de å ordne det. Du merker at alt dreier seg om penger der borte. Etter at pappa ringte ordnet ting seg veldig raskt.

Flytimer hver dag

Jeg måtte fly to ganger om dagen og hadde fri på søndagene. Det var slitsomt, men veldig gøy også, sier Tonje.

Flyet var en Cessna 172 med kallenavnet «739 Foxtrot Charlie».

– Jeg fløy i to timer, hadde to timer pause og fløy på nytt igjen. På de to timene med pause gikk jeg hjem og la meg. Så sov jeg. Skulle bare bli ferdig med det. Tenkte ikke på noe annet. Hadde ingen andre forstyrrende elementer. Jeg var så utrolig fokusert på at jeg skulle klare det. Det eneste jeg tenkte var at jeg ikke kunne komme hjem igjen uten sertifikatet.

Fem dager før jeg skulle ha «check-raten», oppflygingen min, så kom instruktøren og sa at vi hadde litt dårlig tid og spurte om vi skulle utsette det. Nei, sa jeg, det kan du glemme. Nå har jeg en billett hjem og jeg skal klare det. Så det endte med at vi hadde tre turer hver dag siste helgen. I tillegg hadde vi teoritimer mellom slagene.

Med sine 20 år var Tonje en av de yngste på Aviator. De fleste elevene er i aldersgruppen 20 til 30 år. Halvparten er fra Norge, Sverige og Danmark, resten av elevene kommer fra USA.

– Miljøet er veldig bra, og det er strengt på skolen. Vi gikk med uniform hver dag og jeg likte meg godt der. I alt var vi fem jenter på skolen. Instruktøren var svensk og 23 år. Alle instruktørene er unge, forteller Tonje.

Mye å passe på

– Hva var det mest utfordrende?

– Da jeg fløy i USA gjorde jeg småfeil hele tiden. Da jeg kom på oppflygingen husker jeg at jeg aldri har vært så konsentrert i hele mitt liv. Å gjøre alle tingene på en gang mens alt skal være perfekt. Å holde høyden pluss minus 100 fot, å holde gradene og farten helt nøyaktig, å passe på at alle de tingene, det synes jeg var veldig vanskelig.

– Men det gikk jo bra?

– Ja, det gjorde det. Instruktøren sa at flygingen gikk veldig bra, men at jeg måtte lese litt mer.

Da jeg kom til skolen fikk jeg alle bøkene og fikk beskjed om å lese. Vi skulle til slutt ha en skriftlig eksamen med «multiple choice». Jeg hadde jo den norske eksamenen og tok kanskje litt lett på det. Under oppflygingen er det en muntlig del og der merket jeg at det var en del jeg ikke kunne. Men det gikk greit og etter fire ukers flyging hadde jeg sertifikatet i hånden.

– Hvordan er det å fly i USA?

– Veldig annerledes. I landingsrundene kan det være 5-6 fly til enhver tid. Alt går veldig fort. Men jeg synes egentlig at radioen i USA er lettere enn i Norge. Der forkorter de mye, og dialogen med tårnet på flyplassen var også mye enklere. En sier bare det en gjør. Her i Norge spør du om «request» hver gang. Der kaller en opp første gang og sier for eksempel «739 Foxtrot Charlie is at the aviator ramp, information xx, South/West/East/North departure». Da fikk vi som svar: «Taxi to x». Da er det bare å stille seg foran streken og si «Holding short of xx, ready for takeoff». Og som svar får vi «Cleared for takeoff». Alt gikk så mye fortere. QNH trengte vi ikke å lese tilbake, det er å regne som informasjon, samme som vær- og vindforhold.

– Det må være litt spesielt å være helt alene i lufta over Florida?

– Jeg husker den første soloen. Det var en rar følelse, det å være alene i et fly. Jeg tenkte at nå kan jeg faktisk fly. Jeg fløy solo fra østkysten til vestkysten og tilbake igjen. Jeg landet på en liten og ukontrollert flyplass sør for Tampa. Det var veldig spesielt, en deilig følelse å kunne gjøre det.  Jeg var ikke redd, men noen ganger skuffet over meg selv. Jeg skulle jo ta noen landingsrunder. På den første soloen fikk jeg beskjed om å ta syv landinger. Første landingen var på ett hjul og etter tre landinger var jeg helt ferdig, og jeg ville bare tilbake. Jeg følte jeg var kastet inn i noe jeg ikke kunne noe om, og alt gikk jo så fort også.

– Jeg hadde 20 flytimer før den første soloen. Jeg husker at jeg ikke var helt trygg på landinger før jeg ble sendt opp alene. Men det var den måten jeg lærte på. Jeg heiv meg inn i det, bare måtte klare det. Slik var det på oppflygingen også. Skulle gjerne utsatt det i to uker til, men måtte gjøre det. Så jeg bare gjorde det.

– Har du planer om å fortsette som kommersiell pilotutdanning?

– Da jeg kom til Florida var planen bare å ta PPL. På skolen var det et utrolig press på at du skulle gå videre og ta kommersiell utdanning. Så jeg følte meg litt utenfor der. Til slutt klarte skolen å overtale meg til å gå videre med «commercial». Men da jeg kom hjem til Bergen følte jeg at det faktisk ikke er det jeg vil. Jeg liker meg veldig godt hjemme. Jeg vil heller ha en jobb der jeg kan komme hjem og sove hjemme hver dag.

Å bli pilot er ikke noe for meg. Det er sikkert veldig gøy, men jeg tror ikke jeg kunne trives med det. Samtidig forstår jeg veldig godt de som vil bli det, sier Tonje.

– Fly vil jeg gjøre på fritiden. Pappa har jo tre fly, så muligheten byr seg ofte. Da jeg kom tilbake til skolen sa jeg nei til videre kommersiell utdanning, men spurte om å få «time builde» i skolens fly, for å få mer erfaring. Jeg hadde jo fått sertifikatet veldig raskt. Men det gikk ikke. Da fikk jeg ikke lov til å fly flyene deres mer og de ble veldig sure. Så det endte med at jeg måtte bytte til en skole 100 meter unna.

Nå venter Tonje på oppflyging for å konvertere til JAA og norske papirer.

– Hva gjør du ellers?

– Jeg skal begynne på sykepleien og bli sykepleier. Flyging gjør jeg fordi jeg synes det er gøy.

Det jeg er litt nervøs for når jeg om kort tid har oppflyging her hjemme er radioen. Jeg er vant til å lese alt tilbake i kortform. Pluss det at det er så utrolig annerledes å fly her i Norge. Her er det fjell, det er det jo ikke i Florida. Her flyr vi etter punkter. Der fløy vi etter kurser hele tiden.

Jeg vil jo anbefale å ta sertifikatet der borte. Kanskje ikke den samme skolen hvis de bare er ute etter PPL. Men hvis du er ute etter kommer-siell karriere så må du reise til USA, sier Tonje.

– Det er det beste en kan gjøre. Det går så raskt der. Vi hadde ikke én dag med dårlig vær, og jeg kunne fly hver dag.

Nå gleder hun seg til å få utsjekk på Cessna 182, et av de tre flyene til pappa.